fredag 27. februar 2009

Vinteren er en tøff og lang periode....


Med mange og stadig tilbakevendende infeksjoner. Følte meg faktisk litt ovenpå her på onsdagen, var nede og trenet, vasket huset og vinduene innvendig og utvendig.
Torsdag våkner jeg og føler meg ikke helt på topp, men bestemmer meg raskt for at jeg skal ned på trening kl.9, så hiver på meg treningstøy og kjører avgårde.
Etter en times trening reiser jeg hjem, deilig og ha gjennomført til tross for litt laber form.
Men hva skjer? Joda feberen kommer, halsen er vond, ørene verker og lungene tette...again!!
Så resten av dagen gikk med på å bare kule helt ned på sofaen, og ta seg av ungene.

Når det var tid for leggedags må jeg innrømme at det er såååå godt med en elektrisk seng, den beste innvesteringen jeg har gjort. Hjertebrettet opp gjør det lettere å puste. Men fy for en surkling og rasling i brystet, ubehagelig tett.
Legger meg og håper på en bedre dag på fredag.....

Bedre dag? Var det det jeg håpet på? Neida den er ikke bedre, men værre...mere smertefull. Vondt i halsen, ørene og på den ene siden av brystet (altså høyre lunge). Må visst bare gjøre seg til venn med den ille tråkige forstøveren gitt, kjennes ut som det ikke er noen vei utenom.
Så dagen i dag blir nok tilbragt i godstolen/sofaen med dyne og en god bok.
Også jeg som liksom skulle prøve og komme meg til en bedrift for å sjekke ang jobb.
Livet er kjett!!!

3 kommentarer:

  1. Forstøveren kan bli din beste venn. Det finner du nok ut når dere har bodd sammen en stund.


    S

    SvarSlett
  2. Om jeg kan få komme med et råd
    -som svært drevet i "gamet"-

    ikke tren eller press kroppen din når du kjenner at den er uggen og har infeksjon.

    Da blir alt bare verre. Når infeksjoner river i kroppen trenger den å ikke presses.

    Tror jeg. Åshild

    SvarSlett
  3. Jeg veit det ikke er så smart.
    Men når man stadig har infeksjoner, så føles det helt håpløst å bare sitte her.

    Bunner vel bare i det store ønske om et normalt liv. Selv om jeg forstår at det toget er gått, og bare MÅ akseptere hvordan livet faktisk ER!

    Lill-Hege

    SvarSlett