En tur med berg og dalbane.....

Men i denne sammenhengen er det ingen morsom berg og dalbane tur.
Kjenner at det er kort vei fra latter til gråt for tiden. Fortvilelse og uvissheten om hva som venter en. Får jeg noen ny jobb, har noen bruk for meg, hvorfor måtte akkurat jeg bli lungesyk, hvorfor finnes det ingen medisiner for min sykdom, hvilke økonomisk situasjon vil jeg være i fremover, får jeg noen ytelse fra nav........ja spørsmålene er mange.

Når man er satt ut av arbeidslivet så føler en seg jammen meg til overs, i hvertfall gjør jeg det. Har ingen bruk for meg? Når jeg først er på jobb så gjør jeg jobben min grundig. Men skjønner jo at sykefraværet mitt kan skremme hvem som helst, men jeg har nå faktisk ikke valgt og bli syk. Jeg prøver bare å leve livet mitt best mulig ut fra de forutsetningene jeg har. Og det kan være en prøvelse i seg selv.

Har hatt noen down perioder i det siste nå....og det er slitsomt. Blir mye sykdoms prat, foredrag om å leve med lungesykdom, tungpust, forverrelser, samtalegrupper, hva skal jeg gjøre videre fremover, samtale med lege og fysio, slimmobilisering, forstøverapparat.....ååååååååååååååååååååååå jeg kjenner jeg blir sprø.
Det eneste jeg ønsker meg er et normalt liv med familie, jobb og fritidsaktiviteter. Ikke et liv med begrensninger!!!

I kveld fikk jeg absolutt nok, kjente begeret var på vei til å renne over nok en gang....så jeg droppet siste undervisningen i dag og reiste til ei vennine. Følte rett og slett jeg holdt på å drukne i sykdom :(
Jeg vil IKKE være syk.